Helbredelse ved bønn

Bønn for syke og helbredelse har vært og er et omdiskutert tema i vårt land, både innen kristenheten og i samfunnet forøvrig. I mange menigheter blir helbredelse aldri forkynt, og i andre har man en svært forsiktig og passiv holdning til dette, selv om det i disse karismatiske tider nok forkynnes og praktiseres mer bønn for syke enn på lenge. Det er vi selvsagt glade for, men det er underlig at de skeptiske holdningene til helbredelse ved bønn er så sterke i det "kristne" Skandinavia. Hvis vi går tilbake til 50-tallet, så var Norge det eneste land hvor helbredelsespredikanten William Branham ble nektet å legge hendene på syke. Lederskapet i Filadelfia, Oslo opptrådte frimodig og ga Branham frihet til å trosse forbudet, noe han selv ikke ønsket å gjøre. På 50 og 60-tallet var det stadig debatter i avisene i forbindelse med Åge Samuelsens helbredelsesvirksomhet, som forståelig nok var omstridt, men som likevel handlet om de samme grunnprinsipper. Samuelsen hadde flere debatter med helsedirektør Carl Evang om helbredelse og kvakksalverloven, og filmen Broder Gabrielsen var et kraftig angrep på helbredelsespredikanter og Samuelsen spesielt og endte tilslutt i som tema i Stortingssalen. I senere tid har Svein Magne Pedersen blitt utsatt for de samme anklager om å bryte kvakksalverloven. Fra Danmark hører vi i disse dager at en pinsemenighet er i søkelyset for brudd på samme kvakksalverloven, i forbindelse med besøk av den afrikanske helbredelsespredikanten, Charles Ndifon. Vi må være klar over at dette ikke først og fremst er et angrep på noen predikanter, men faktisk et angrep på friheten til å praktisere evangeliet.

NORGE OG KVAKKSALVERLOVEN
Den mye omtalte kvakksalverloven er gitt for å beskytte så vel legeyrket som de syke fra humbugmakere, og det er viktig. Når denne loven forsøkes brukt mot kristen forbønn og håndspåleggelse blir det likevel skivebom. Helbredelsespredikanter utgir seg ikke for å kunne helbrede eller kurere sykdom, men de tror på en Gud som kan og vil. Dette har altså ikke med legevirksomhet å gjøre, men med frihet til å utøve sin tro. Selvfølgelig finnes det unntaksvis predikanter som går for langt eller går uviselig fram, og det må vi forsøke å arbeide med innen den kristne menighet, slik at alt vi gjør er sunt og ikke overkjører menneskers følelser og vilje. Men slike ting er det ikke kvakksalverlovens oppgave å passe på, verken når det gjelder teologisk innhold, bønneform og metoder, eller behandlingen av det enkelte menneske.
Det har alltid vært en strid på helbredelse, og til enhver tid må vi reise oss å forsvare vår rett til frimodig å legge hendene på de syke i Jesu navn. I et land med en lang kristen tradisjon burde det faktisk
være ekstra åpent for dette.

HELBREDELSE OG KRISTEN FORKYNNELSE
Det er ikke mange årene siden norsk kristenhet var opptatt av å diskutere herlighetsteologi?. Det ble advart mot alt det ekstreme innen områder som framgang, økonomi og helbredelse. Igjen er det å si at det både var og sikkert er usunne ytterligheter, men egentlig i veldig liten grad, i hvert fall i vårt land hvor man skal gå veldig lite utenom den såkalte ?normalen? hvis man skal beholde tilliten. Heldigvis har denne debatten stilnet, og de fleste forstår at vi behøver både kors og herlighet.
Et av de største hinder for helbredelse er vantroen og skepsisen som finnes innen menigheten. Selv Jesus gjorde ikke mange helbredelser og under i Nasaret på grunn av folkets vantro. Hvorfor skjer det mer åpenbare helbredelser i for eksempel Afrika enn i Norge? Fordi det fins en helt annen tro, forventning og åpenhet til dette. Det merkelige er ikke at det skjer, men at det ikke skjer. Hvordan kan denne holdningen forandres? Ved troens forkynnelse. Ved at landets prester, pastorer og predikanter begynner å forkynne mer frimodig at Gud både kan og vil helbrede. Mange er redd for å forkynne dette fordi man tenker på de problemer folk vil få hvis det ikke skjer, og dermed blir man sittende fast. Min erfaring er at frimodig forkynnelse fra Guds Ord om helbredelse og frimodig praksis av håndspåleggelse og forbønn fører til at helbredelser skjer, men det gjør også at de som ikke blir umiddelbart helbredet blir oppmuntret til håp og tro. Predikanters uviselige framgangsmåter kan nok av og til skape problemer for folk, men aldri Guds klare ord. Det må forkynnes slik det står!

MIN PERSONLIGE ERFARING
Personlig hadde jeg problemer med å forkynne helbredelse i flere år etter at jeg begynte som predikant. Det skyldtes at min far døde i en alvorlig blodsykdom. Vi ba for ham, men han døde. Det satte spor i meg og hindret meg i å forkynne helbredelse. Men gjennom en lang kamp i bønn, ble jeg løst. Gud talte i mitt hjerte og sa: Jeg har ikke kalt deg til å forkynne din erfaring, men mitt ord. Jeg måtte ta et valg og bøye meg for Guds ord. Jeg har ikke et fullstendig svar på hvorfor pappa døde så vidt ung, men jeg vet at det aldri er et nederlag når en kristen går hjem til Gud. Det finns en del hvorfor i dette livet som vi ikke verken kan eller skal finne lettvinne svar på, men Guds ord står fast. Etter denne opplevelsen fikk jeg frimodighet til å forkynne at Jesus både kan og vil helbrede, og jeg har gjennom årene sett mange helbredelser, både momentant og gjennom en prosess. Personlig har jeg også blitt helbredet fra flere sykdommer, blant annet tre tilfeller når legene har sagt at ?dette kommer du til å ha så lenge du lever?. Takk Gud for gode leger som stiller rette diagnoser og gjør det de kan, men heldigvis finnes det en ?overlege?, Jesus, som ingenting er umulig for.

VIKTIG DEL AV EVANGELIET
Jesus brukte en stor del av sin tid på å helbrede syke. Alle som rørte vad ham ble friske, sier Guds Ord.
Når Jesus døde for oss på korset, ble også våre sykdommer lagt på ham. Jesus sendte ut sine disipler for å helbrede de syke, og håndspåleggelse og forbønn for syke fikk sin plass i misjonsbefalingen i Markus evangelium. Den første menighet som vi møter i Apostlenes Gjerninger levde sterkt i denne dimensjonen. Syke ble helbredet overalt. Pinsevekkelsen, den karismatiske bevegelse og de siste års fornyelse av trosforkynnelsen har brakt mye av dette tilbake til Guds menighet i de ulike sammenheng, og det er vi glad for. Men fortsatt er det behov for store landevinninger på dette området i Norge og Skandinavia. Det begynner med forkynnelsen, og vi skal få se et nytt gjennombrudd for helbredelser, tegn og under! Syke mennesker behøver det! Og vårt land behøver det!