Karisma ble vårt liv

Liss Bente og Arnfinn Clementsen

Arnfinn Clementsen oppsummerer 29 års pastortjeneste i Stavanger

Intervju ved: Sten Sørensen

Etter 29 års pastortjeneste i Stavanger har Arnfinn Clementsen gitt stafettpinnen videre. En epoke er over, ikke bare i hans liv, men i en hel menighet.
I dette personlige intervjuet forteller Arnfinn Clementsen åpenhjertig om liv og tjeneste, framgang og vekst, kamp og brytninger, fornyelse og forandring. Og om veien videre.
Hva var årsaken til at du ble forkynner?

- Kallet til å forkynne lå der bra barneårene. Når jeg i begynnelsen av tenårene forsøkte å distansere meg fra kristen tro, visste jeg på en måte at den dagen jeg ga mitt liv til Gud, ville jeg bli predikant. Det var både spennende og skremmende.

Du kom til Stavanger for 29 år siden. Fortell litt om bakgrunnen for dette:
- Jeg hørte en stemme i mitt indre si til meg allerede i 1977 at "Stavanger kommer til å bli din by". Jeg følte det var Gud, men fortalte det bare til min bror og en god venn, og lot det ligge der. I 1978 giftet jeg meg med Liss-Bente, og som nygifte dro vi til Danmark som pastorpar. Etter 2 år gikk veien videre til Skien og pinsemenigheten Tabernaklet. Men ordene om Stavanger var der i hjertet, slik at da spørsmålet kom fra Zion Menighet våren 1981, var jeg egentlig bare usikker på om det var rett tid. I oktober 1981 ble vi innsatt som forstanderpar i Zion.

Hadde du tenkt at det skulle bli så mange år?
- Nei, på tross av det jeg opplevde i 1977, så vi bare for oss noen år i Stavanger. Her må jeg nesten fortelle en historie. Allerede etter første året var jeg utslitt. Jeg jobbet nok i egen kraft, og så ikke de resultatene jeg ønsket. En fredagskveld hadde vi bønnemøte. Jeg ble veldig skuffet da bare en håndfull mennesker kom. Det var som om djevelen snakket til meg:" Du er en ung mann. Hvorfor kaste bort tiden her? Folk her vil ikke noe, og det finnes andre steder hvor du kan samle mer folk og oppleve større ting". Jeg ropte til Gud der jeg motløs hadde stilt meg ved bakerste benk i salen: "Nå må du tale til meg!" I det samme hørte jeg en stemme si: "Slå opp i Lukas 1: 36-37". Stemmen var tydelig og jeg slo opp og leste: "Det ble sagt om Elisabeth at hun ikke kunne få barn, men hun er allerede i sin sjette måned. For ingenting er umulig for Gud". I samme øyeblikk skjedde det noe på innsiden og det depressive og motløse forsvant. Jeg forsto at jeg var "gravid" med noe nytt Gud skulle gjøre, og i et syn så jeg salen av mennesker som priste Gud med tro og begeistring. Jeg opplevde at Jesus sa til meg: "En slik menighet skal du bli pastor for". Den kvelden kunne jeg gå hjem til min kone og si at vi kom til å fortsette i Stavanger.

Hva skjedde så?
- Tre år gikk hvor ingenting spesielt skjedde, men jeg var forandret. Full av tro og forventning proklamerte jeg at lokalet skulle bli fullt. I 1985 begynte forandringen. En ny lovsang ble født, forkynnelsen ble mer frimodig, og mange nye kom til møtene. Jeg begynte å forstå at Gud hadde kalt oss til å bygge noe nytt i Stavanger. Jeg husker godt en kveld midt på 80-tallet da Liss-Bente og jeg tok en beslutning som fikk betydning for hele vårt liv. Vi forsto at hvis vi tok menigheten inn i dette nye, kunne vi ikke bare bli noen få år, det handlet om vårt liv. Vi bøyde kne og la våre liv ned for Gud, byen og menigheten. Derfor har vi aldri tatt imot kall fra andre menigheter. Stavanger og Karisma ble vårt liv!

Det ble en brytningstid i menigheten, og det kom til et skille. Fortell mer om hva som skjedde.
- Det største var at mange ble frelst i denne perioden, og nytt liv og ny vitalitet kom inn i forsamlingen. Samtidig avtegnet det seg forandring på flere plan. Som nevnt ble lovsangen ny, frisk og levende. Det kom en helt ny frimodighet i forkynnelsen, og folk ble fornyet og helbredet. Det vokste fram en tydelig visjon for menigheten, noe som var ganske nytt og omdiskutert på den tiden. Og så handlet det mye om lederskap. Jeg vil kalle det en "åpenbaring" om de 5 tjenestegavene i Efeserne 4:11, og spesielt betydningen av pastoren som leder i den lokale menigheten.
Dette førte til at menigheten i oktober 1988 ved demokratisk flertall forlot den gamle menighetsmodellen og fikk nye vedtekter og nytt navn, Karisma Senter. Det var radikalt, og det var motstand. Flertallet i menigheten opplevde denne tiden som svaret på mange års bønner, mens andre mente det var noe nytt og fremmed som kom inn og ødela. Høsten 1989 kom det til et skille. En del ønsket menigheten tilbake til det den var før, men for oss var det umulig å kompromisse. Løsningen ble at de meldte seg ut av Karisma Senter og startet sin egen menighet med det gamle navnet Zion, og vi valgte å gi dem lokalet, slik at de kunne bygge en mer tradisjonell pinsemenighet slik de ønsket. I tre år leide vi det gamle lokalet "Bethania", i dag revyteatret "Stavangeren", mens vi planla og bygde det nye Karisma Senter" på Stokka. Det var forresten da vi leide Bethania at Berge Furre uttalte til Stavanger Aftenblad: "Heller Steinar Lyse (komiker) enn Arnfinn Clementsen". Festlig!

Hvordan var denne tiden - og hva lærte du i denne perioden?
- Midt i strid og vanskeligheter var det en fantastisk tid med kraftige møter og mye folk. Men jeg var ikke forberedt på alt som skulle komme av motstand, innenfra og utenfra. Jeg ble beskyldt for alt fra å forkynne falsk lære til å ødelegge menigheten, splitte familier, og herske som et maktmenneske. Samtidig lærte jeg betydningen av å tilgi og leve i forsoning. Da jeg kom hjem fra kontoret etter tøffe dager, la jeg meg ned på sengen, løftet hendene mot himmelen, og velsignet og tilga de som snakket dårlig om meg.
Jeg lærte også å våge å stå for det jeg var overbevist om var rett, selv om det kostet en stor personlig pris. Mest av alt beundrer jeg min kone som sto stødig ved siden av meg hele tiden.
På denne tiden var det mange som startet nye menigheter. Hvorfor gjorde dere ikke det?
- Jeg hadde tro på at etablerte menigheter kunne fornyes og forandres. I den verste striden tenkte jeg igjennom dette, men med et stort flertall av menigheten i ryggen, ble ikke dette et aktuelt alternativ. Så i stedet for å gå ut og starte fra null, ble det naturlig å etablere "det nye i det gamle". Derfor har Karismakirken som menigheten nå heter, aldri fornektet sin fortid, vi har vært "gammel og ny" på samme tid. Men menigheten ble radikalt fornyet og re-etablert i 1988 med en ny visjon og en ny ledermodell. Etter dette fant vi det rett å nullstille lederskapet slik at pastoren finn mulighet til å velge ut sine ledere, og alle medlemmer ble bedt om å bekrefte sitt medlemskap på nytt. Dette var en spesiell pionertid, og den nye modellen var på plass i 1992.

Dere forlot Pinsebevegelsen?
- I denne perioden ble det vanskelig å være en del av Pinsebevegelsen. Vi opplevde oss ikke inkludert, og vi følte at vi ble et uromoment. Derfor forlot vi Pinsebevegelsen og definerte oss som en frittstående, evangelisk menighet. Men også menigheter behøver relasjoner. Gjennom årene har vi hatt et godt og nært forhold til en bredde av menigheter, både frittstående forsamlinger, pinsemenigheter og andre. Vi har hele tiden lagt vekt på å samarbeide med andre, ikke minst her i Stavanger.

Du er en dynamisk forkynner og menighetsleder. Hva er din "kraftkilde" og hvordan fornyer du deg?
- Kraftkilden er det personlige forholdet til Jesus. Troen på at Guds Ord er kraftig og virker hva det sier har alltid preget mitt liv. Visjon er an annen sentral kraftkilde. Den er både drivkraften på innsiden og målet der framme. Og selvsagt må jeg nevne styrken i forholdet til min kone, Liss-Bente, som er min aller beste venn.

Hvordan vil du karakterisere deg selv som leder?
- Det var et vanskelig spørsmål. Forst og fremst er jeg en forkynner, og jeg er glad i mennesker. Men jeg er framtidsrettet og visjonær, og ikke redd for å gå nye veier. Det har vært en styrke i mitt lederskap. Tro og utholdenhet har nok preget meg gjennom alle disse årene, og risiko har jeg sett som en naturlig del av lederskap. Det var tider da jeg ikke visste om "vannet holdt", det var bare å feste blikket på Jesus og gå i tro. Jeg tenker f. eks på da vi reise kirkebygget og skolebygget med lite økonomisk grunnlag. Men vannet holdt!
Jeg har blitt kalt både diplomat og kompromissløs, og jeg tror begge deler er riktig. Jeg er en brobygger, men jeg kan også brenne broer og være ganske tydelig hvis det er noe jeg er helt overbevist om er riktig.

Du har alltid hatt et nasjonalt og internasjonalt engasjement. Vil du nevne noe du ser tilbake på med ekstra glede?
- Jeg er takknemlig til Karismakirken som alltid har gitt meg frihet til å gjøre det jeg har på hjertet. Det har blitt mange reiser og konferanser i Norge, og mange internasjonale pastor- og lederseminarer og kampanjer. Jeg har alltid hatt et hjerte for ledere, og det å undervise på seminarer i ulike land er en mektig inspirasjon. Hvis jeg skal ta fram en ting, må det bli "Norgeskampanjen" i 1995 . Det var fantastisk. Ledere fra alle mulige menigheter og kirkesamfunn sluttet opp. Vi besøkte 20 byer med til sammen 40 møter og spredte 70.000 eksemplarer av boka "Norge tilbake til Gud". Dette ble også starten på mange bønnekampanjer foran kommune- og Stortingsvalg.

Arnfinn Clementsen

Hva er forskjellen på å være pastor i dag og for 25 år siden?
I min ungdom handlet det mest om å være en god predikant. Det er fortsatt viktig, men kravene til lederskap er i dag mye større. Jeg tror det er både bibelsk og nødvendig. Pastortjenesten er et kall fra Gud, men vi lever i et kompetansesamfunn hvor en pastor bør være både åndelig utrustet og velutdannet. Men vi må hele tiden våke over balansen mellom profesjonalitet og åndelighet, kvalitet og salvelse. Uten Den Hellige Ånd blir det uansett tynne greier! Den ledende pastoren i menigheten må etter min mening ha egenskaper både som hyrde, leder og forkynner.

I din pastortid har det vært mange fornyelsesbølger i Norge. Hvorfor er ikke situasjonen blitt bedre i kristen-Norge enn den er?
- Kristen-Norge er alt for innadvendt. Det er viktig med stadig fornyelse og åpenhet for Den Hellige Ånd, men det karismatiske og evangeliske Norge har en tendens til å la alt dette komme oss selv til gode. Vi må snart innse at kirke og menigheter ikke er til for oss selv, men for de som er utenfor, for byen og landet. Jeg er trett av den karismatiske egoismen, jeg ønsker å se Den Hellige Ånd få gjøre sin hovedoppgave i Norge, nemlig å gjøre de kristne til vitner i hverdagen. Vi må ta et oppgjør med innadvendthet og isolasjon. Det loviske isolerte oss i mange år, og nå ser vi at det karismatiske også isolerer, Jeg tror på en kraftfull, dynamisk, Jesus-sentrert kristendom som er aktuell og relevant for vår tids mennesker.

Hva må til for å forandre den åndelige situasjonen i landet?
- Først og fremst må evangeliet tilbake til Norge. Jeg har sagt igjen og igjen gjennom årene: hvis Norge skal tilbake til Gud må evangeliet tilbake til Norge. Folk må få høre de gode nyhetene om hva Jesus har gjort. Vi må gå nye veier og finne nye plattformer og arenaer hvor de gode nyhetene kan forkynnes for mennesker. 10000 nye kristne i Stavanger eller 1 million nye kristne i Norge vil forandre hele det åndelige bildet i by og land. Jeg tror også på bønn og et sterkt samfunnsengasjement, hvor vi er på banen som kirker og enkeltmennesker der vi er satt i hverdagen og hvor vi positivt handler og tar ansvar for landet. Vi skal være tydelige, uten å fordømme. Folk trenger å møte en kirke som ligner Jesus, de behøver ingen religiøs hammer i hodet!

Karismakirken er nå blitt en del av Pinsebevegelsen. Hva var grunnen til det?
- Vår motivasjon for dette handler om framtiden. Både Pinsebevegelsen og Karismakirken har forandret seg siden vi forlot bevegelsen, og vi ønsket etter hvert mer og mer å være en del av et nasjonalt nettverk. Vi kom fram til at Pinsebevegelsen med den åpenhet som i dag preger den, var det riktige valg. Jeg tror at pinsebevegelsen kan og skal være en mektig drivkraft både innen kristenheten og i samfunnet. Likevel er det viktig at vi første og fremst har en Kristus- identitet og ikke en kirkesamfunns-identitet.

Er du egentlig en pinsevenn?
- Personlig liker jeg ikke slike etiketter. Jeg er glad for å være med i Pinsebevegelsen, men vil helst kalle meg en kristen. Hvis du med spørsmålet tenker på troen på Den Hellige Ånd og pinsens kraft, har jeg alltid vært pinsevenn og en del av den store internasjonale pinsebevegelsen.

Hvordan oppleves det å slutte i Karismakirken etter 29 år som pastor i Stavanger?
- Jeg valgt det selv, og det kjennes rett. Liss-Bente og jeg kom til et punkt hvor vi opplevde det riktig både for oss og for menigheten å avslutte denne fasen av liv og tjeneste. Men 29 år er lang tid, og når man har stått i spissen for å bygge noe opp noe nytt, ville det vært helt unaturlig å slutte uten å gi stafettpinnen videre til neste pastor. Det er noe som må gis videre fra generasjon til generasjon og fra person til person. Derfor var det en stor glede å innsette min etterfølger, Tormod Røyland, i gudstjenesten 22. august. Og så er det godt å være en del av Karismakirken og arbeidet fortsatt, men i en annerledes funksjon. Karismakirken ble vårt liv, og det fortsetter!

Liss Bente og Arnfinn Clementsen

Etter at du nå slutter som hovedpastor i Karismakirken etter 29 år, hva blir din hverdag?
- Jeg har ikke hatt "blanke ark" på 30 år, så jeg trenger litt tid på å finne veien.
Noe av hverdagen blir å skrive bøker og artikler og være aktiv på tidens torg som er internett. Men jeg vil selvfølgelig forsette å forkynne og undervise, både i kirker og menigheter, og i andre sammenheng hvor nye dører åpnes til nye mennesker. Rådgivning til menigheter og ledere, og ikke minst trening av unge ledere, ligger på mitt hjerte. Jeg ønsker å dele åpent fra mitt hjerte og være en inspirator og motivator. Mulighetene er mange, men jeg vil fokusere der hvor jeg har både kvalifikasjoner og salvelse. Jeg har hatt et spennende liv i stadig forandring, og det tror jeg vil fortsette, avslutter Arnfinn Clementsen med tro og optimisme i blikket!

 

 

Åndelige mødre og fedre

av Egil Elling ellingsen

Hør talen fra Søndagens gudstjeneste her.

Les mer..

Åndelige mødre og fedre Åndelige mødre og fedre